Inhaleringen av dampene fra kjemikalier som røkelse, oljer, harpikser, krydder og parfyme for å endre bevisstheten, eller som del av religiøse seremonier, skriver seg tilbake til oldtidens Egypt, Babylonia (nåværende Irak), India og Kina.
Ifølge enkelte forskere ble inhaleringen av damper for å endre ens bevissthet, praktisert av prestinner ved orakelet i Delphi1 i det antikke Hellas.
Tidlig på 1800-tallet ble bedøvelsesmidlene lystgass, eter og kloroform ofte benyttet som rusmidler.
Lystgass ble sett på som en billig erstatning for alkohol og ble gjort populær av den britiske forskeren Sir Humphry Davy. Han holdt lystgassfester og satt sammen ordet «lattergass» i 1799. Han la merke til den bedøvende virkningen og foreslo at gassen kunne benyttes for operasjoner, selv om dette ikke ble forsøkt før 50 år etter.
Bruken av bedøvelsesmidler for rekreasjonsformål fortsatte gjennom det nittende århundret i Europa og i USA.
Eter ble brukt som rekreasjonsstoff gjennom 1920-tallets forbudstid, hvor alkohol var blitt ulovlig i USA.
På 1940-tallet ble bruken av løsemidler, hovedsakelig bensin, til ren forlystelse populær.
Misbruket av sniffestoffer i De forente stater økte på 1950-tallet og er nå utbredt blant ungdommer. I Norge var det en økning av bruken rundt 2. verdenskrig 1940-45, og rundt 1960 tallet økte bruken ytterligere fordi tilgangen på sniffestoffer ble større.
I begynnelsen av 1960-tallet hadde vanen med å sniffe løsemidler spredd seg til en omfattende mengde husholdningsprodukter slik som maling, tynnere for lakk, neglelakkfjerner, skopuss, lightergass, spraymaling og så videre.
I de senere årene har sniffing av gass og lim blitt til et omfattende problem blant hjemløse barn i Sør-Asia, Mexico, Øst-Europa, Kenya og andre områder i verden. Gatebarn bruker disse sniffestoffene til å bedøve smerten av sult, kulde og desperasjon.
Gass- og spraymalingsniffing er også vanlig i avsidesliggende områder i Canada, Amerika, Australia, New Zealand og noen stillehavsøyer.
