LSD: EN KORT HISTORIE

Albert Hofmann, en kjemiker som arbeidet for Sandoz Pharmaceutical, syntetiserte1 LSDs ingredienser for første gang i 1938 i Basel Schweitz da han prøvde på å utvikle et blodstimulerende middel. Dets hallusinogene virkninger var ukjent inntil 1943, da Hofmann tilfeldigvis inntok noe LSD. Det ble senere oppdaget at en dose på så lite som 25 mikrogram (svarende i vekt til noen få saltkorn), inntatt, gjennom munnen, er i stand til å fremkalle livaktige hallusinasjoner.

Harvard-psykologen Timothy Leary som gjorde LSD og andre personlighetsendrende psykiatriske stoff populære, ble fengselet for narkokriminalitet.
Foto: DEA/Timothy Leary arrest

På grunn av dets likhet med en kjemisk substans som finnes i hjernen og dets likhet i virkninger med bestemte aspekter av psykoser, ble LSD brukt av psykiatere i eksperimenter gjennom 1940-, 1950- og 1960-årene. Selv om forskere mislyktes i å finne noen medisinsk bruk for stoffet, ble gratisprøvene, som ble levert av Sandoz Pharmaceuticals til eksperimentene, spredt vidt omkring, og dette førte til utbredt bruk av dette stoffet.

LSD ble gjort populært i 1960-årene av personer som Timothy Leary, som oppmuntret amerikanske studenter til «turn on, tune in, and drop out». (Skru på, finn tonen og skei ut.) Dette skapte en hel protestkultur med stoffmisbruk og spredte stoffet fra Amerika til Storbritannia og resten av Europa. Selv i dag er bruk av LSD i Storbritannia betydelig høyere enn i andre deler av verden.

Psykiatriske programmer for tankekontroll som fokuserte på LSD og andre hallusinogener, skapte en generasjon av syrehoder.

Mens 60-tallets protestkultur brukte stoffet til å flykte fra samfunnets problemer, så det vestlige etterretningssamfunnet og militæret at det var et potensielt kjemisk våpen. I 1951 begynte disse organisasjonene en rekke eksperimenter. Forskere fra USA la merke til at LSD «er i stand til: å gjøre hele befolkningsgrupper, deriblant militære styrker, likegyldige overfor omgivelser og situasjoner, forstyrre planlegging og dømmekraft, og til og med skape engstelse, ukontrollert forvirring og terror».

Eksperimentering i bruken av LSD, for å forandre personligheten hos personer for etterretningstjenesten – og til å kontrollere hele befolkninger – fortsatte inntil USA offisielt nedla forbud mot stoffet i 1967.

Bruk av LSD hadde en tilbakegang i 1980-årene, men økte igjen i 1990-årene. Fra 1998 ble LSD brukt mer bredt i danseklubber og ved ravepartyer av eldre tenåringer og unge mennesker. Bruken sank vesentlig i 2000 eller der omkring.

«I dagene etter at jeg hadde tatt LSD, var jeg skrekkslagen og ekstremt deprimert. Etter den første LSD-trippen tok jeg det regelmessig, noen ganger opp til fire eller fem ganger i uka i en lengre periode. Hver gang jeg tok stoffet, gled jeg mentalt lenger og lenger bort fra virkeligheten. Til slutt var jeg helt ute av stand til å føle meg normal i mitt eget skinn.»– Andrea