Det virker så enkelt i begynnelsen. En elev henger litt etter med studiene sine. En eksamen nærmer seg, og han skal forberede seg. Han blir nødt til å bli lenge oppe for overhodet å ha en sjanse til å klare eksamen. Kaffe gjør ham nervøs, men mange av vennene hans bruker disse pillene til å få den ekstra energien de behøver. Så, hvorfor ikke? Få kroner; en pille; en hel natts studie; en følelse av «fokus».

Det begynner kanskje på den måten, men det er ikke ofte det slutter på den måten.

Noen studenter knuser ritalin og sniffer det som kokain for at den skal absorberes bedre. «Det holder deg våken i mange timer», sa en.

Og som kokain eller andre stimulanser, blir den deilige «oppturen» uunngåelig fulgt av en «nedtur», en følelse av ekstrem trøtthet, depresjon og nedsatt årvåkenhet. En student på Adderall, en annen stimulans som misbrukes mye på universitetsområder, fortalte at følelsen av «fullstendig klarsyn» blir endret til at man føler seg «knust og oppbrukt» neste dag. Som en bruker beskrev det: «Etterpå er jeg som regel fullstendig knust, som i koma.»

Og selvfølgelig finner brukeren ut at følelsen av å være «helt knust» kan dempes ved «hjelp» av en annen pille som får en opp igjen. Og slik fortsetter det.

Det neste blir at man tar en høyere dose eller sniffer stoffet for å få et større rush. Toleransen øker, så man må ha mer. I disse store mengdene kan ritalin forårsake spasmer, hodepine og hallusinasjoner. Det sterke amfetaminlignende stoffet kan til og med medføre døden, slik som de tragiske eksemplene med barn som har dødd av hjerteattakk forårsaket av skader som hadde forbindelse med dette stoffet.

«Første gang jeg prøvde ritalin gikk jeg i 7. klasse. Det ble foreskrevet til meg da de trodde jeg hadde ADD [engelsk Attention Deficit Disorder]. Jeg lot som om jeg hadde det, og brukte det som unnskyldning for ikke å klare meg godt på skolen (jeg var bare lat). Jeg oppdaget aldri at jeg langsomt ble avhengig og deretter egentlig ikke var annerledes enn andre stoffmisbrukere.

Jeg tok ca. 40 mg. daglig og følte meg helt på topp. Jeg kunne være våken flere dager i strekk inntil det punktet hvor jeg fikk en voldsom psykose. Det var forferdelig! Alt så ut til å smelte og forandre form, og jeg var vettskremt.»– Andrea