Mens bruken av kokablader som rusmiddel kan dateres 3000 år tilbake, er crack-kokain en krystallisert form av kokain som ble utviklet under kokainboomen i 1970-årene og utbredt opp gjennom midten av 80-årene.

Ifølge US Drug Enforcement Agency ble det på slutten av 70-tallet sendt store mengder kokain inn i USA. Dette gjorde at prisen på stoffet falt med opp til 80%. På grunn av de fallende prisene på deres ulovlige produkt, gjorde langerne pulveret om til «crack», som var en fast form for kokain som kunne røykes.

Ved å brekke det i små deler, eller «stein», kunne denne formen for kokain selges i mindre porsjoner til flere mennesker med større fortjeneste. Det var billig og enkelt å produsere, lett å bruke og veldig innbringende for langerne.

Fra så tidlig som 1980 dukket det opp rapporter om bruk av crack-kokain i Los Angeles, San Diego, Houston og Karibia.

Den største bølgen i bruken av stoffet kom under «crack-kokain epidemien» mellom 1984 og 1990, da stoffet spredte seg ut til de amerikanske byene. Crack-kokain epidemien økte antallet av amerikanske kokainavhengige drastisk. I 1985 steg antallet av folk som innrømte at de tok kokain jevnlig, fra 4,2 millioner til 5,8 millioner.

På slutten av 1986 kunne man få crack i amerikanske stater og Colombia-distriktet. I 1987 var crack tilgjengelig i alle amerikanske stater, unntatt fire. Siden da har bruken av stoffet spredt seg til hele Nord- og Sør-Amerika, inn i Europa og til resten av verden.

Størstedelen av de europeiske crack-kokain misbrukere finner man i tre byer – Hamburg, London og Paris. Men bruken av crack-kokain er også blitt registrert som et markant problem i tre tidligere franske kolonier – Guadeloupe, Fransk Guinea og Martinique – og i noen byer i Holland.